Blomstedts Mahler

I forrige uke hadde jeg et privilegium av de sjeldne – jeg spilte Mahler med Herbert Blomstedt og Oslo-Filharmonien. Vi spilte Mahlers første symfoni, den med tredjesats basert på en melankolsk versjon av “Fader Jakob”. Herbert Blomstedt fyller 89 år i år, men dirigerer fortsatt like engasjert – vital og full av glød. Han har en usedvanlig tydelig tilstedeværelse på podiet, som om oppmerksomheten hans favner hele orkesteret, og når selv de musikerne som er lengst unna. Med skarpt blikk og små håndbevegelser styrer han orkesteret. Han får oss til å puste, han frigjør oss.

Gustav Mahler sa en gang:

Mahlers musikk er mangslungen, den vever stadig nye mønstre, og henter impulser fra folkedans, barnesanger og koraler – den beveger seg mellom det dypeste dype og det høyeste høye.

For å omfavne og uttrykke denne musikken til fulle, trenger man virkelig en stor dirigent – og det er Herbert Blomstedt. Enkelheten han dirigerer med fascinerer meg, og spesielt de frie håndleddene hans. Det kan virker underlig å påstå at en manns håndleddsbevegelser får konsekvenser for klangen i et helt symfoniorkester – men slik det er faktisk.

For dirigentens nærvær i sin egen kropp får ringvirkninger for alle oss som spiller - er han ledig og balansert i sin kropp er det lettere for oss også å bli det. Vår oppgave er jo realisere dirigentens intensjoner - som han viser gjennom blikk, håndbevegelser, måten han står på, større bevegelser i kroppen, og selvsagt også gjennom hvilke ord han velger å bruke når han instruerer.

Når jeg opplever Blomstedt dirigere, trekker jeg en parallell til Shinich Suzuki, som står bak Suzuki-fiolinmetodikken. Han brant for å bringe god musikk til barn fra en svært ung alder. Han var ikke først og fremst opptatt av å skape profesjonelle musikere, han hadde tvert imot en dyp, indre tro på at musikk kan bidra til å skape mennesker med karakterstyrke, og det er dette hele hans undervisningsfilosofi er basert på: Gjennom å lære å spille et instrument fra barneårene av, lærer vi selvdisiplin og karakterstyrke, og selve musikken bringer oss en åndelig verdi, som i seg selv er viktig. Når jeg er med å spille Mahler dirigert av Blomstedt, blir jeg ikke lenger i tvil om at det er noe i dette: Mahlers enorme verdensskapning, formidlet av den skjøre og aldrende, men allikevel så sterke og vitale Blomstedt, vitner om en livskraft som bunner i noe som er større enn oss mennesker, en livskraft som strekker seg videre enn et enkelt liv.

Dette har med holdning å gjøre. Ikke bare en ytre kroppsholdning, som kan være stiv og stram, slapp og kollapset eller balansert og harmonisk, men også en ytre holdning som er nært vevd samme med, og et resultat av, en indre holdning. En indre holdning med en uutslettelig tro på menneskene, og på at det finnes noe godt i oss som vil vinne over de dårlige tendensene vi har hvis vi arbeider med dem hver dag. Blomstedt viser oss denne indre holdningen både ved å håndhilse på ALLE musikerne etter hver konsert (og det er mange!) og ved at han med sitt ydmyke, men tydelige, nærvær på podiet setter musikken i sentrum.

Denne indre holdningen, som vi kanskje kan kalle karakter, gir seg også utslag i et kroppsspråk – en ytre holdning - der store fakter og pompøse gester er overflødige, fordi den rene tanken, den indre forklarelsen, skinner gjennom ham og ut på alle oss i orkesteret.

Blomstedt forener intensjon og fysisk resultat: Det han vil uttrykke og det som faktisk blir uttrykt av orkesteret, ligger tett opptil hverandre. Dette kan skje fordi han er i pakt med kroppen sin. Han forsøker ikke å overstyre noe, han forsøker ikke å tvinge orkesteret i noen retning. Han leder oss ved å lytte, ved å se og ved å innta en årvåken, åpen holdning, være fri i bevegelsene og ha krystallklare intensjoner. Og gjennom det oppnår han en uttrykkskraft som vi sjelden får oppleve.