Hva får oss til å gå fra tanke til handling?

Hva er menneskets drivkraft? Hva får oss til å slutte å snakke og begynne å handle?

Hvis vi må føle oss motiverte hver gang vi skal gjøre noe kan vi se langt etter resultatene.

Det fungerer heller omvendt: Begynn i det små, da vil motivasjonen følge etter i takt med utviklingen av arbeidet.

Motivasjon=bevegelse!

Newtons første bevegelseslov (som vi kanskje husker fra ungdomsskolen) lyder: "Et legeme forblir i ro eller fortsetter i en rettlinjet bevegelse med konstant fart hvis ingen kraft virker på legemet eller hvis summen av kreftene som virker på det er lik null." Med andre ord: Det som er i bevegelse, fortsetter å være i bevegelse, det som står stille har en tendens til å bli stående stille. Så har du først klart å komme i gang, er det ikke så vanskelig å fortsette som man skulle tro. Den største bøygen består i å begynne. Hvis du venter til du opplever at du er motivert, risikerer du at du aldri begynner.

Selvet ordet motivasjon har sin rot i ordet "motiv" som igjen kommer fra senlatin, adjektivet "motivus" (som setter i bevegelse, som forårsaker ).

Motivasjon er faktisk et produkt av bevegelse - selvdisiplin og utholdenhet over tid. Er du i tvil, begynn å bevege deg! Sett deg i bevegelse!

Motivasjoncoachen Mel Robbins har et intervju på Youtube , med tittelen "Motivation is bullshit", der hun snakker om at vi ikke har lyst til å gjøre kjedelige, vanskelige ukomfortable ting. Vi blir heller trukket mot det som er behagelig og fristende. Hun beskriver hvordan hun oppdaget en teknikk for nettopp dette å sette seg selv i gang. Hun så på et TV-program der hun tilfeldigvis så en rakettoppskytning, og hørte dem telle ned fra kontrolltårnet: 5-4-3-2-1. Neste morgen, mens hun lå og vred seg i sengen og ikke hadde lyst til å stå opp, kom minnet om dette tilbake til henne og hun fikk det for seg at hun skulle telle ned fra fem, og så "skyte" seg selv ut av senga! Og det fungerte! Siden har hun faktisk skrevet en bok om nettopp dette (The 5-Second Rule).

Et element til må på plass for at slike teknikker skal fungere, og det er at vi må begynne å lytte til den indre stemmen i oss som faktisk forteller oss hva vi bør gjøre (vi har alle en liten Timmy Gresshoppe inni oss!), og lære oss å handle på den, uten å dikkedare for mye.

Shinichi Suzuki hevder noe lignende i "Nurtured by Love":

“Mere thoughts do not constitute ability, since the result of thinking without taking action is the same as not having had a thought in the first place. Only when a thought is transferred to action is ability indicated. I need, therefore, to acquire the ability to follow up my thoughts with concrete action.”

En tanke må altså bli omsatt i handling før den får egentlig verdi. Du kan ikke utvikle talentet ditt, eller utvikle deg i det hele tatt, uten å handle. Du oppnår ingen resultater dersom du lar være å handle og nøyer deg med å tenke på det du vil, kanskje snakke om det. Ofte føler vi jo nettopp at det å tenke på de flotte planene våre og snakke om dem er å gjøre noe. Men det er det altså ikke - i følge både Suzuki og Robbins. Dette høres nokså radikalt ut.

Og ja, det er faktisk krevende - det krever noe av en selv. Det krever viljestyrke, innsatsvilje og utholdenhet.

Men det er ikke alltid det er like lett å sette seg selv i gang. Når det i psykologien er snakk om "ytre motivasjon" henviser altså dette til hjelpemidler, incitamenter eller "stimulerende midler" som gir oss en grunn til å komme i gang. Det kan være en deadline vi må rekke, det kan være et klistremerke i lekseboken til fiolineleven for fullført øveskjema, det kan være en premie etter å ha klart å øve 100 dager på rad.

Edward Deci og Richard Ryan som står bak selvbestemmelsesteorien, hevder at indre motivasjon oppstår som en følge av at tre grunnleggende behov er fylt: vi må oppleve autonomi, vi må føle oss kompetente og vi må føle tilhørighet. Vi må altså oppleve eierskap til oppgaven foran oss, den må ikke være for vanskelig og heller ikke for lett, for vi må føle at vi mestrer den, og det beste er at oppgaven oppleves som meningsfylt fordi den inngår i en sammenheng - det betyr noe både for oss selv og andre at nettopp vi skal utføre denne oppgaven.

Og som lærer er det jo selvfølgelig veldig viktig at jeg har dette i bakhodet når jeg underviser elevene mine. Som student er det sikkert også viktig å ta hensyn til disse faktorene, og bruke fornuft i planleggingen av repertoarvalg og hvilke konserter man skal spille. Ikke ta på seg større oppdrag enn det man mestrer. Det er helt riktig!

Men samtidig ligger det en eim av noe veldig korrekt og fornuftig og pedagogisk over dette. Kanskje det er det Mel Robbins sikter til når hun snakker om at "motivasjon er no'dritt". Verden er jo ikke perfekt! Jeg kan ikke alltid forklare hvorfor jeg ikke får meg til å sette i gang med å skrive den boken som jeg egentlig så lyst til å skrive. Jeg kan sette meg ned i timesvis og analysere hvorfor jeg opplever at jeg er i litt for dårlig humør til å begynne å øve, eller føle meg litt dårlig fordi fingrene mine er litt for korte til å få perfekte vekseloktaver. Det er mange unnskyldninger man kan grave seg dypt ned i når oppgaven som står foran deg er krevende og kanskje også litt kjedelig, eller den fremstår som uoverkommelig fordi du glemmer at du må spise en bit av gangen også når du skal spise en elefant.

Ofte ER det nyttig å øve seg i å rett og slett bare begynne. Skyve vekk tankene og gå det første skrittet.

(Og selvsagt mener jeg ikke at vi skal slutte helt å tenke. Det er viktig å reflektere over sine handlinger! Men det er forskjell på det å tenke klart, og det å velte seg i tankespinn.)

Opplevelse av mening

Tidligere tenkte jeg at dersom man skal komme seg fra ord til handling, må en følelse av nødvendighet være vekket. Det må også våkne en følelse av empati, medfølelse, samfunnsansvar og ansvar for medmennesker. Vi må føle at vi hører sammen, at vi inngår i en helhet som er større enn oss selv. Dette er veldig fine tanker, og de er helt riktige. Vi må gjøre alt vi kan for at flest mulig mennesker skal føle mestring og at de spiller en viktig rolle i en større sammenheng!

Det jeg snakker om over handler mer om "hverdagsmotstanden" - når du er sliten av en lang dag, lei av sure folk på bussen og altfor mange mail i innboksen - det er da vi trenger denne evnen til å sette oss selv i gang. Det er også fordi store prosjekter og store vyer alltid består av små ting! og når vi jobber med de små detaljene i de store prosjektene er det ikke alltid lett å "føle" den store sammenhengen.

Å løse interessante problemer

Til slutt har jeg lyst til å trekke inn noe Seth Godin skriver i "Linchpin". Han sier at de på skolen kun burde lære bort to ting: 1) Å løse interessante problemer 2) Å lede. Detter oppsummerer igrunnen alt over.

Å få love til å løse problemer som er interessante - for DEG - vel å merke, setter deg i kontakt med det du brenner for . Å lære å lede er å lære å sette i gang, å lære å handle, å lære å få ting gjort og å fullføre.

Så kanskje er det ikke motivasjon i den ytre formen vi egentlig trenger, men heller tid og rom til å få lov til å utforske og oppdage det som faktisk engasjerer oss, som tenner oss, som får oss til å gløde

.